I to hundre år har Solberg Spinderi levert kvalitetstekstiler til norske hjem. To nye eiere og en designer har gitt nytt liv til bedriften ved å dykke ned i arkivene og skape nytt gull av gammel arv.
Tekst: Kristin Valla Foto: Birgit Solhaug
– Vi ser veldig alvorlig på å forvalte den arven vi har overtatt. Det har i grunnen vært utgangspunktet vårt. Og så er selvfølgelig spørsmålet hvordan man skal ta dette videre inn i framtida, sier Rannveig Høgmoen.
Vi sitter i hjertet av det som en gang var et lite industrisamfunn ved Solbergelva vest for Drammen. En samling godt bevarte fabrikkbygninger i varm teglstein med høye piper som skyter opp mot den blå vårhimmelen. En gang jobbet det over 300 mennesker her med å spinne garn og veve stoffer som fant veien inn i norske hjem og garderober. I glansdagene ble Solberg Spinderi sett på som et av Europas beste spinnerier, med stoffer av ypperste kvalitet. Og alt fordi en gruppe menn på begynnelsen av 1800-tallet fikk ideen om å drive industri med vannkraft fra Solbergvassdraget.
– Den industrielle revolusjonen i Norge startet på mange måter her, forteller Rannveig Høgmoen. – Det var mange spinnerier i Norge som ble drevet med håndkraft, for dette var enkelt arbeid og garn trengte man til alt mulig. Det fantes jo ikke ferdigkjøpte klær på den tiden, men med garn kunne folk enkelt lage det de skulle bære på kroppen og ha i huset.
I dag er historien en annen. Ferdigproduserte hjemmetekstiler og en gigantisk klesindustri med synkende priser og stadig nye kolleksjoner har fullstendig endret forbruksmønsteret vårt. Det merket Solberg Spinderi allerede på 1980-tallet. I 2007 ble all produksjon i Norge lagt ned og flyttet sørover i Europa. For noen år siden lette de daværende eierne etter noe som kunne overta.
– Vi takket nei i hvert fall tre ganger, sier Rannveig og smiler. – Men den fjerde gangen så vi at det var mulig og tenkte at dette kunne bli gøy. Det var ren idealisme og lyst.
Vev i familien
Historien om Solberg Spinderi er en historie om et tekstilmarked i kraftig endring. Men også om en unik norsk kulturarv og nye eieres stadige nytenkning for å klare å ta vare på den. Rannveig Høgmoen var bare atten år gammel da hun hadde sin første jobb på Solberg Spinderi. Stillingen var midlertidig, slik jobber gjerne er i denne alderen, og besto i å hespe garn før det ble sendt til farging. Bedriften kjente hun gjennom foreldrene, som traff hverandre der – faren jobbet med salg og moren i produksjonen. Selv var hun blitt kledd opp i klær og strikk som var laget med garn og stoff fra Solberg fra hun var liten. Søm og vev lå i familien.
– Jeg jobbet i det bygget der, sier Rannveig og peker ut gjennom vinduet der vi sitter, mot det som var en stor produksjonshall da hun kom dit. Et enormt rom med rader av spinnemaskiner som tikket og gikk, hektisk aktivitet og bomull som føyk rundt i lufta.
– Man ble bokstavelig talt litt ullen i hodet av å jobbe der, sier hun og smiler. – Men det var veldig gøy å være en del av en så garvet arbeiderkultur. Jeg fikk også være med på omvisninger, hvor det kom busslaster med turister som skulle se på produksjonen og handle i fabrikkutsalget.
I dag er bygningen hvor Rannveig jobbet som attenåring omgjort til boliger. De pene teglsteinsbygningene har fått glassbalkonger hvor nette småmøbler vitner om at det er lenge siden det bodde fabrikkarbeidere på tomta. Nå veves det stoffer og spinnes garn i utlandet, hovedsakelig i Portugal, og bedriften har gått fra 300 til syv ansatte. Likevel har Rannveig og ektemannen Jens Petter klart å snu den nedadgående trenden som rådde da de tok over. Både bedriftsresultatet og de fargerike tekstilene i veggsofaen hvor vi sitter vitner om det.
– Det var for mye bra her til at det ikke skulle fortsette, sier hun. – Det var den tanken som lå fremst i bevisstheten vår da vi overtok, at her var det mye verdifullt vi måtte ta vare på. Vi måtte finne den beste måten å dra nytte av denne arven på og bruke den på en fordelaktig måte både for omgivelsene og for oss selv.
Rikdommen i arkivet
Så hvordan tar man to hundre år med tekstilhistorie og gjør den relevant for framtidige generasjoner? Design er nøkkelen, sier Rannveig, i kombinasjon med den kvaliteten Solberg alltid har stått for. Omtrent på den tiden da ekteparet Høgmoen tok over bedriften, var designerne Sara Polmar og Victoria Günzler i gang med å lage en talentutstilling på Oslo Design Fair. De var begge nokså nyutdannede fra Kunsthøgskolen i Oslo og hadde vært med på å starte designfelleskapet Klubben. Nå kom Solbergs Spinderis nye eiere ruslende og lurte på om noen av de unge designerne kunne tenke seg å designe tekstiler for dem.
– Timingen var perfekt, sier Sara Polmar, godt nedsunket i putene hun selv har vært med på å skape. – Victoria og jeg hadde nettopp designet et pledd for Normann Copenhagen og hadde begynt å snakke om at vi gjerne ville gjøre enda et tekstilprosjekt sammen. Da vi begynte å bla i arkivene til Solberg, ble vi utrolig inspirert av den rikdommen vi fant der. Solberg Weave, som var det første mønsteret vi designet, er et resultat av det. Det er egentlig en fortolkning av de mange ulike elementene i veven og måten det oppstår grafiske mønstre når man zoomer inn på de ulike bindingene.
Samarbeidet mellom Solberg Spinderi og Günzler Polmar ble en suksess, med deltakelse i utstillingen 100 % Norway i London og en nominasjon til Bo Bedres designpris. Solberg Weave kommer i dag i fire ulike farger og er bærebjelken i bedriftens satsing på ferdigproduserte hjemmetekstiler som puter, kjøkkenhåndklær og duker. Samtidig er garn fortsatt en veldig viktig komponent, i en tid da både strikk og hekling har fått et oppsving på tvers av generasjoner. I 2019 ble Sara Polmar fast ansatt som designer i bedriften.
– Til å begynne med jobbet jeg veldig mye med å utvikle nye garntyper. Heklegarn i bomull er noe Solberg har drevet med helt siden 1818, og da jeg ble ansatt så vi at det var et marked for å utvikle dette mer. Vi har nå introdusert et økologisk bomullsgarn, samt tre ull- og mohairgarn, og min jobb som designer har vært å lage en fargepalett og strikkeoppskrifter med dette som utgangspunkt.
På alt som har med strikk og garn å gjøre, jobber Sara Polmar tett sammen med kollega May Britt Bjella Zamori, som er en erfaren strikke- og hekledesigner og som har vært viktig for bedriftens satsing på garn.
– Dette har passet meg perfekt, for jeg hadde selv levd og åndet for strikk i ganske mange år. Jeg har rett og slett blitt ganske strikkegal, sier Sara og ler.
Nøkkelen til framtiden
På sekstallet ble det etablert en egen designstue på Solberg Spinderi, med høyt kvalifiserte designere utdannet ved kunstfagskoler i Norge og Sverige. I dag hører det til sjeldenhetene at en norsk tekstilbedrift har en designer i fast stilling. Men for Rannveig og Jens Petter Høgmoen har det vært helt avgjørende.
– Når vi ikke lenger har spinning og veving på plass lokalt, må vi jobbe på andre måter for å få fram kompetansen og kreativiteten som ligger i Solbergs historie. Da er det viktig å jobbe med design. Det er det som er nøkkelen til den oppmerksomheten vi kan få i markedet, og her har vi veldig mye å bidra med, på en lang rekke produkter, sier Rannveig.
Mens vi sitter og drikker kaffe og prater, går sønnen deres Øyvind Høgmoen, som i dag er daglig leder i bedriften, og henter en eldgammel bok. Den lander tungt på bordet, både monumental og skjør på samme tid. Da vi åpner den og begynner å bla, åpenbarer det seg hundrevis av stoffprøver fra Solbergs to hundre år lange historie.
– Det at vi har dette arkivmaterialet og at så mye av det er overførbart til moderne interiørtekstiler, er egentlig gullet vårt, sier Rannveig.
– Kjernen i Solberg-designet er i grunnen ruter og striper i uendelig mange varianter. Det er fascinerende at det kan ligge så mye frodighet og mangfold i noe som er så tilsynelatende enkelt, skyter Sara inn.
I dag veves bomullen og garnet fra Solberg Spinderi på det europeiske kontinentet, hovedsakelig i Portugal. Også tekstilindustrien her er truet, poengterer Rannveig, og for dem er det derfor viktig å være lojale mot de produsentene de jobber med og ha et tett og godt forhold til disse. Solberg selger fortsatt mye garn og bunadsstoffer, slik mange norske tekstilbedrifter gjør, og firmaet ser store muligheter til å vokse innen ferdigproduserte interiørvarer i framtiden. Den tunge boka med Solbergs tekstilhistorie har vært utgangspunktet når bedriften nå utvikler en serie med nye kjøkkenhåndklær, laget spesielt til utstillingen Fra frø til tråd på Ullinsvin gamle prestegard i Vågå, som er en del av Gudbrandsdalsmusea. Serien består av fire design inspirert av arkivet, med utgangspunkt i striper og ruter i ulike skala.
– Et produkt som kjøkkenhåndkledet er ganske genialt, sier Sara. – Det er noe alle har bruk for, det blir utsatt for slitasje og må byttes ut med jevne mellomrom, selv om vi er opptatt av at de skal kunne brukes lenge. Det er et fint gaveprodukt, men du kan også godt kjøpe en håndfull kjøkkenhåndklær til deg selv uten at det føles som en utskeielse. Det er dessuten en veldig fin måte å teste ut et design på, fordi risikoen ved produksjonen er ganske liten og nesten uten svinn.
Det at Solbergs Spinderi står for kvalitet og varighet, er det ikke tvil om. Rannveig forteller at hun nylig fikk et brev fra noen som hadde bygget en hytte i 1937, hvor det fortsatt hang Solberg-gardiner. Nå hadde de bygd på hytta og ville ha samme type gardiner der også.
– Da blir jeg veldig bevisst den arven jeg forvalter, på samme måte som jeg blir det når jeg går gjennom offentlige bygninger og kontorer eller ser bilder av hjem hvor det fortsatt henger tekstiler som ble produsert på Solberg Spinderi. Og den arven skal vi ta vare på. Det ligger mye alvor i det, men også veldig mye glede.
Solberg Spinderi
Stiftet i Drammen i 1818, og er en av de eldste industribedriftene i Norge. Grunnleggerne tilhørte kretsen rundt predikanten Hans Nielsen Hauge, som selv var en ivrig strikker.
Bomullsgarn var bedriftens første produkt, mens de første vevde metervarene kom i salg i 1914. Solberg var tidlig ute med maskinspunnet garn og automatiserte vevestoler, som gjorde at man kunne lage kompliserte mønstre av høy kvalitet.
I tilknytning til spinneriet vokste et helt samfunn fram ved Solbergelva. Et av landets første pensjonsfond ble opprettet for arbeiderne her, og de ansatte fikk tilbud om rimelige hus, leiligheter og tomter, som en del av bedriftens boligpolitikk.
Solberg Spinderi leverte et stort utvalg stoffer til husflid, bekledning, dekorasjon og gardin til langt utpå 1980-tallet, da markedet endret seg. På 1990-tallet var bedriften truet av konkurs og all produksjon ble lagt til Portugal.
I 2014 tok ekteparet Rannveig og Jens Petter Høgmoen over. Året etter lanserte de Solberg Weave, utviklet av designerne Sara Polmar og Victoria Günzler, som utgjør kjernen i bedriftens satsing på hjemmetekstiler. Bedriften har også utviklet flere nye garntyper, blant annet i økologisk bomull, ull og mohair. I 2018 feiret Solberg Spinderi 200 år.
